Ibexjakt i Kirgisistan

– As-salamu alaykum, roper gjeteren. – Wa alaikum as-salam, my friend.

Tian Shan, eller Tianfjellene, er en fjellkjede i Sentral-Asia, nord for ørkenen Taklamakan. Den ligger i grenseområdene mellom Kasakhstan, Kirgisistan og Kina. Vi, som mange før oss etter hvert, har tatt turen inn til disse fjellene på jakt etter Ibex.

Gjeteren er 54 år gammel, han forteller stolt at han bor i hytta si hele året unntatt januar. Herfra passer han på jakene sine -og utøver sitt daglig virke. Dagen hans er lang, den består av å flytte på jakene to ganger om dagen. Han ruller tobakk i gammelt avispapir og fyrer opp sin tjuende røyk for dagen. -I natt kom det en ulv ned hit, sier han. Den sto rett bak bua. Den kommer hit ofte. Men jeg har ikke våpen, så jeg får den ikke vekk. Og så er det en panter (snøleopard) som bor oppe i berget her. Men den må du ha 50 millioner for å skyte. Den tar mye sau.

Dette er hans hverdag, men jeg kan ikke annet enn å undres over hvor tilfreds han virker. Han har dratt frem alt han eier og lagt rundt det lave bordet midt på gulvet. Det er litt ris, nudler, te og tobakk. Det er ikke mye, men han er stolt. Våre guider legger frem alt vi har med oss. Det må oppleves som en overflod for denne gjeteren. Han har ikke mange besøk i løpet av sesongen, sier han, vi er de andre «langveisfarende» som kommer hit denne sesongen.

– Har du sett noen store ibex i det siste?

– Ibex? De er over alt – sier han. – Alle er store.

Han skjønner seg åpenbart ikke på disse turistene – men han virker fornøyd med å ha oss der.

Det er tre dager siden vi forlot Oslo, – den siste etappen inn med hestene var der eventyrfølelsen startet. Både August og jeg har jaktet i mange verdensdeler tidligere, men vi er ikke akkurat bortskjemte med sentralasiatiske steinbukker. For anledningen har vi delt oss i to: August skal jakte en dal sør for oss inn mot den kinesiske grensen. De skal overnatte ute i telt, mens jeg skal ha gleden av å bo i koia her og jakte oppunder Kirgisistans høyeste fjell, Pobeda.

Se filmen her.

Det er mange tanker som har slått meg, allerede i løpet av turens første dager, men også i ettertid. Skal jeg skrive om dette, eller skal jeg fortelle en reiseskildring om hvordan vi greide å overliste en fantastisk stor ibex? Hvordan og hvorfor jeg valgte bort den som var enda større til fordel for den som var kraftigere i basen. Jeg kan også skrive om en påskutt ibex – tapt, ikke på grunn av manglende ettersøk, men rett og slett fordi den kom seg til en klippe der ingen normale mennesker beveger seg utpå. Der parkguiden foreslår at 100 dollar er nok til at dette aldri skjedde – så kan vi jakte videre. Men nei, August er en ung mann med et moralsk kompass forankret i en oppvekst blant jegere. Det vil han ikke ha noe av. Nei, tapt er tapt, det er et offer til gudene, og så er det ut med pengeboken og kjøpe en tag til. 

Tankene gikk til Afrika, jeg bodde 17 år der og jaktet en god del. Jeg husker hvordan jeg også argumenterte for at disse pengene var viktige for å opprettholde mangfoldet, skape muligheter og inntekter blant de lokale og dem som ofrer mest for at det skal være ville dyr i nabolaget – og ikke kveg eller geiter. Det er en argumentasjon ingen kan ta fra oss; den er moralsk overlegen. Men her, noen titusen dollar senere, sitter jeg med litt avsmak i munnen. Guidene, som jobbet døgnkontinuerlig, utrettelige, forteller at de fikk 50 dollar for sesongen. 50 Jævla Dollar! Det er det 10 av mine patroner kostet. Og kokka? Ja, hun og fikk 50 dollar. Hun hadde vært i Base Camp hele sesongen, 35 dager, mens hennes 16 måneder gamle datter var hjemme hos naboen.

Det er den brutale virkeligheten. Det er fortsatt en lang vei å gå før «Campfire-modellen» eventuelt skal fungere i Kirgisistan slik den gjør de fleste plasser i Afrika i dag. Jeg måtte bare innse at mesteparten av de pengene vi betalte inn, varmet lommene til agenter, flere agenter og nok en god del halv-korrupte embetsfolk. Men det er faktisk bedre enn ingenting.

Femti Dollar Bacha? For en hel sesong? Er du happy med det?

Gjennomsnittsinntekten i Kirgisistan i løpet av et år er cirka 250 dollar, hvis du ser bort fra hovedstaden Bisjkek. Så ja, Bacha, kokka Samira og de andre guidene, de var happy. Dette var en kremjobb for dem. Dessuten var Camp-Bossen kul, han lot dem ta med seg kjøtt, og de fikk en del klær og utstyr dersom de trengte det. Det er også tydelig at de levde litt på gjestene. Amerikanere var glade i å gi bort kikkertbagger, og litt enkelt utstyr. Tyskere, ungarere og russere var best, de la igjen Swarovski-optikk; kikkerter, spotting scopes –og penger.

August har jobbet som guide i British Columbia og New Zealand. Han forteller at de levde av tipsene – men det skulle være ti prosent av turens verdi. Stone sheep-jakt var best, femti tusen dollar for jakta ga en god del tips til guidene. Afrika var annerledes. Som PH var det staten som satte minste dagspris i Botswana på åtti- og tidlig nittitallet. Det var ikke outfittern, og de pengene var øremerket landsbyene der du jaktet.

Det er en lang vei å gå i Kirgisistan før man kommer dit.

Klokka var sikkert ikke mer enn fem på morgen da jeg sto utenfor bua og speidet utover fjellene. Guiden var allerede oppe og fulgte med fjellsidene litt lengere ned i dalen, mens «wrangleren» sov ut gårsdagens vodkarus. Ibex var det mye av. Unge og hundyr, spredt jevnt utover de lavereliggende områdene. Men etter hvert så vi ham. Helt øverst, der oppe under horisonten lå han. Dette var en ibex på over 130 cm, og det er stort. Med seg hadde han en liten entourage. Alle var godt over meteren. Guiden virket ivrig; dette var noe av det bedre han hadde sett i år.

Vi satte oss inn i bua og spiste frokost. Jeg var mest opptatt av å få i meg mest mulig væske. Her var jeg, en som til daglig bor fem meter over havet, femti i kroppen og tjueto i toppen – jeg visste at dette kom til å bli brutalt.

Vi satte av gårde med hestene. En kilometer lenger fram i dalen plottet vi inn dyrene på kikkertene, skapte oss et mentalt bilde av terrenget der de var og hvordan vi skulle komme oss innpå. Vi visste at når vi først kom over på samme siden av dalen som dyrene, så ville vi miste dem av syne i flere timer. Det var en sjans. 

Sentralasiatiske hester kunne sikkert ha utfordret ibexene i klatreferdigheter. Disse små hestene klorte seg oppover sidene, etter hvert opp mot 4500 meters høyde. Her er lufta tynn. Da vi omsider kom oss opp til snøgrensen, var det bare å gjøre seg klar. -Siste sjans til å intervjue deg selv på video, sa guiden. Jeg måtte smile. Ok, da skal wrangleren ta seg av filmingen. Jeg skal jakte. Jeg skal nyte dette her.

Det er én fordel med å være femti. Ingen forventer at du skal springe i slike fjell, – så jeg satte tempoet. Det skulle gå sakte. Rolig begynte vi å slippe oss fremover en liten kilometer, sakte, mens vi tapte høyde. Fremfor oss var det en del store kampesteiner. De var målet. Å komme seg dit usett og uhørt. Fikk vi til det så ville vi være innenfor «kill zone» – dersom ibexen fortsatt var der. Jeg kan love at guiden aldri har gått så sakte innpå et dyr.

Vi satt og ventet. Etter kanskje to timer reiste et enkelt dyr seg. Han hadde vi ikke sett ordentlig før han sto opp. Han gikk rolig oppover noen meter, beitet litt – og la seg ned igjen. «Very Very Big Ibex», sier guiden. Jeg skjønner hva han mener. Det er ikke lengden som imponerer med dette dyret, men det er tyngden på hornet. Det var dobbelt så tykt som de andre. -This Ibex, sa guiden, maybe 110 cm, but very strong. Han kunne ha sagt 85 cm, jeg hadde nok allerede bestemt meg. -Skal vi vente til dyrene reiser seg så får du kanskje en sjanse på den store? Nei. Jeg var komfortabel med situasjonen. Jeg hadde godt anlegg, ibexen «min» lå alene fem meter til siden for de andre og dessuten så lå han med ryggen til. I siktet hadde jeg hele ryggraden og nakken i en perfekt linje fra 1 mildot opp til 1 mildot ned fra senter.

Skuddet satt som det skulle. Dyret la seg over på siden uten den minste motstand. Kameratgjengen hans spratt opp, kikket seg rundt, og kom etter hvert rolig gående mot oss før de klatret opp over horisonten. Det var en fantastisk stor ibex som fikk gå videre. Guiden hadde tårer i ansiktet. Han ga meg en klem og sa: -You are hunter! Det er utrolig hvor stolt man kan bli av å høre noe sånt selv etter mange år med jakt. Han sa en bønn og så satte vi oss ned i lag, åpnet en flaske vodka, kokte te, spiste – og gjenfortalte hverandre det vi akkurat hadde opplevd.

August får revansj

The Golden Rule of Goats (and Sheep):

Under no circumstances use any caliber smaller than, .300 WinMag. Always use a Magnum calibre – and if you haven’t got one, buy one!

.308 Blaseren til August ble lagt igjen i campen. August er en meget habil skytter, så det er ikke der utfordringen ligger. Magnumen kommer tross alt til å ommøblere brystkassen til en geit i mye større grad.

Opp under den verste høyden, der oppe, finner vi en ny gruppe med store ibex. Vi har tatt hestene oppover elvedalen en kilometer eller to, og nå ser vi dem. Det planlegges, men her må jeg bruke fornuft, her blir jeg ikke med August, dette må han ta med guidene selv. Tross alt, han er 26 år gammel og sprek som en gems. Jeg kommer bare til å lage støy og stress. 

De setter av gårde. Her får wrangleren etter hvert prøvd seg. Det er ikke mange ganger han har opplevd at en jeger langveisfra går fra ham i fjellene Guiden og August når fram til dyrene først. Situasjonen var vanskelig, de hadde klart å komme inn på cirka 250 meter, men nå var det ikke mulig å komme nærmere uten å bli avslørt. Fjellet var slik at det var en høyderygg mellom dem og den utvalgte ibexen. Første skuddet går, det treffer akkurat i bakketoppen før dyret og skeiner høyt inn i bogen. Som startskuddet i et kappløp raser dyrene ut. Her handler det om å få inn flere skudd. Skudd to er på 330 m og tre på 440 m i det dyrene forsvinner over horisonten. Det andre skuddet traff lavt i vommen og det tredje var nok bom. Det er ikke vanskelig å forestille seg hva som gikk gjennom hodet til min venn. Å bli utsatt for det samme som skjedde dagen før, en påskutt og tapt ibex, måtte ha fylt ham med både angst og mange urolige tanker. Det diskuteres litt frem og tilbake, noen mener han bommet. Men nei, det er han sikker på at han ikke gjorde. August tvinger dem frem -Vi skal opp dit og se etter blod! På horisonten der dyrene gikk over fjellet og videre innover, er det tydelig tegn til treff. Han presser på. Guiden er med. Etter hvert hysjer guiden, der er den, cirka 1000 meter lenger opp. For å komme seg dit må de slippe seg litt ned og så videre innover. De starter på. Tre timer tar det før de har kommet seg opp under det neste fjellet. I mellomtiden har den påskutte ibexen hørt dem, og sakte, men sikkert har den begynt å trekke oppover. Når de får øye på den igjen har de en sjans. August må klatre ut på en klippe, her er det rett ned, så guiden sitter på leggene hans slik at han ikke skal ramle utfor klippen. -How far? -673 meters, sier guiden. Et godt innskutt mildot retikkel er perfekt i slike situasjoner. 1,5 milldot opp. Første skudd, bom. Andre skudd, ibexen faller på plass med et perfekt treff i bogen.

Reis til Kirgisistan! Er du eventyrlysten, er dette et fantastisk reisemål. Jakta kan være utfordrende, men her kan du i stor grad legge opp løpet selv. Bisjkek er det bare å hoppe (stein)bukk over. Der er det lite å hente annet enn stygge blikk og krasse kommentarer på russisk. I fjellene derimot, der folka er like ukjente med Norden som de er med hovedstaden i sitt eget land, der er de vennligheten selv. Du vil oppleve et landskap, mennesker og en jakt som du sent vil glemme. Dette er et eventyr som man husker helt til man ligger i graven.

Mareks tips:

Magnum Caliber med lettere mildot retikkel innskutt til minst 300 m.

Norma BondStrike kuler har eksepsjonell Ballistisk Koefficient (0,6) og overlegne egenskaper på langt hold.

Ta med deg Spotting Scope og en bra kikkert – og gi den bort til guiden hvis han ikke har fra før.

Gi kokken tips av en annen verden – de fortjener det. De jobber så mye, for så lite. Vær generøs!

Stay positive. Guidene er vare for at du sliter eller mistrives – hold humøret oppe selv om det er tungt. Det gjør jobben deres lettere.

Andre Historier:

Afrika, 1979. Her.

Kongen av Jakta. Her. 

Film fra Kirgistan. Her.