The Lion´s roar – Mareks første jakttur

Daglig leder, jeger og gründer i Ravnø.


Året er 1979, tørketiden har kommet til det østlige Kalahari. Vi er sørøst for Tshane, utposten som huser noen få mennesker og en liten butikk som også selger bensin – og et kloster. Jeg er med min far som er på runden sin. Som RMO (Regional Medical Officer), er dette en del av ansvarsområdet hans. Siden starten av syttitallet hadde far ansvaret for halve landet. Det var ikke mange leger i Botswana fra 1966 da Bechuanaland opphørte til starten på åttitallet.
For det meste gikk det i enkel medisinsk behandling, kursing og videreutdanning av misjonærer som skulle kunne gjennomføre vaksineprogrammer, og bidra med kunnskap om familieplanlegging – samt enkle helsetjenester. 
 
Akkurat dette året er annerledes. Den siste tidens tørke har ført til mangel på vann, og mange av de ville dyrene som hadde tilhold i områdene rundt har trukket nordover på leting etter vann. Dette var den første store tørketiden – den første av seks påfølgende tørketider som til slutt endte med Live Aid for Etiopia i Nord-Afrika.
 
Jeg husker godt da vi kom til butikken – eieren var glad for å se far igjen og det var en lang kø med folk med ulike plager som ønsket hjelp. Men først og fremst var det et problem som måtte løses. Utpostens eneste vannkilde var en vinddrevet vannpumpe en kilometer unna. Her gikk de lokale jentene frem og tilbake, opp til flere ganger om dagen, for å hente vann som de bar hjem i bøtter balansert på hodet. En løveflokk med tre unge årsdyr og to voksne løvinner hadde tilhold rundt vannpumpen. De samme dyrene hadde etterhvert også tatt en del kveg og geiter.
 
Butikkeieren visste at far hadde alltid med seg rifle når han var på lange runder i Kalahari og Okavango. For det meste var den med for å kunne jakte små dik-dik antiloper, perlehøns – eller av og til en springbukk. Kjøttet var en fin måte å komme i kontakt med lokale Sanfolk, nomadiske jegere som sjeldent satt lenge nok på samme plass til at en vaksinerunde kunne gjennomføres.
 
Utfordringen var i følge de lokale San-jegere, at disse løvene hadde lite livserfaring – de hadde ikke fulgt etter de ville dyrene som hadde trukket ut av området. Nå var det få alternativer for hva man skulle gjøre med dem. Etter noe rådslagning, konkluderte de lokale jegerne og far at det beste ville være å skyte de tre yngste dyrene slik at de eldre løvinnene kunne trekke ut av området.
 
Jakten startet klokken fem på morgen dagen etter. Å se en San-jegeren spore et dyr i Kalahari er noe for seg selv. Den første delen av dagen satt han og balanserte på taket av en eldre Ford F250 med en kjepp som han han brukte som pekepinne for sjåføren. Vi kjørte i flere timer – i hvert fall føltes det slik. Jeg merket at vi etterhvert hadde kjørt inn et område med tettere kratt. Til slutt banket han forsiktig på taket. Bilen stoppet. Han kom ned og forklarte at dyrene var delt, vi hadde en løvinne med to ungdyr fremfor oss, kanskje bare noen hundrede meter.

Far klyver ut av bilen med meg på slep. To hunder av rasen Rhodesian Ridgeback slippes ut av bilen. De finner raskt sporet og setter av gårde.
 
Det tar ikke mange minutter for man hører løvebrøl og bjeffing om hverandre. San-jegeren og en hundefører leder an. Far med sin Remington 30-06 foran, jeg går bak. Hele veien gjennom krattet hører vi hundene. Jegeren som sporer og leder veien inn mot dyrene er mest opptatt av vindretningen, men i tillegg følger han nøye med på om det kommer et bakholdsangrep fra de andre dyrene. Det føles som en evighet. Jeg ser at far er rolig, så jeg kjenner egentlig ikke noe frykt. San-jegeren setter seg rolig på huk og peker. Der framme, kanskje bare 50 meter fra oss, er begge hundene og et av ungdyrene. Den ene hunden står og loser foran mens den andre biter løven i halen. Når løven snur bytter hundene roller. Far er raskt framme, ned i knestående, sikter … og skyter.
 
Jeg oppfatter ikke helt hva som skjer men San-jegeren er raskt oppe og springer fremover. Han roper og lager masse “klikkelyder”. Hundefører kauker på hundene. Jeg skjønner nå at dyret vi var ute etter lå der. Ikke ulikt elghundene her hjemme så er levende dyr mer spennende enn døde. Begge hunder piler vekk, tross iherdig innkalling. Omtrent når jeg kommer frem til skuddplassen er det en ny los i gang noen hundrede meter unna.
 
Det er ikke mye tid til å stå og beundre byttet. Denne unge «problemløven» måtte bøte med livet alt for tidlig, men slik må det av og til være for å berge andre. Vi hører bilen på tur gjennom krattet og jeg får beskjed om å bli der jeg er sammen med hundeføreren, mens far og hans tracker skal inn på den andre losen. Bilen var ikke mer enn hundre meter unna. Noen minutter senere hører vi en serie med skudd. Vi lastet det første dyret på planet bak på bilen og kjørte nå gjennom tornekrattet frem til der vi hørte skuddene komme fra. Når vi kommer frem er San-jegeren allerede i full sving med å flå den ene av to unge løver. De fikk tak i begge de gjenværende dyrene som vi skulle ta ut. Det er vill jubel. Sjåføren, far, hudeføreren og San-jegeren klapper hverandre på ryggen, smiler og synger. Fatter’n smiler fra øre til øre. “-Ja, nå har du vært med på jakt du”, sier han. Jeg brister nesten av stolthet. Ikke har jeg skutt noe, men jeg var jo med på løvejakt!
 
Det var her det startet. Jeg var ikke mer enn 8 år gammel, men herfra og ut fikk jeg en oppvekst med jakt blant jegere. Lite viste jeg den gangen at jeg hadde funnet det som skulle bety mest for meg her i livet som hobby – og etter hvert som jobb. Ravnø er på mange måter en forlengelse av interessen for jakt. Jeg har bestandig trivdes best i selskap med andre jegere.
 
Jeg var heldig – dette var i tiden før jaktfarmene og jaktturismen eksploderte i Afrika. Det var i grunn bare å kjøpe seg jaktkort for et bestemt område og reise av gårde. I årene etter debuten fikk jeg jakte etter kudu, gemsbukk, springbukk og mange andre av Afrikas ville dyr. Bøkene til Robert C Ruark, Ernest Hemmingway, Theodor og Kermit Roosevelt og Peter Hathaway Capstick sto på nattbordet som sengelektyr.
Det var for det meste jakt etter kjøtt siden far var ikke mye opptatt av å ta vare på horn eller skinn. Litt synd egentlig; kuduen vi fikk skutt i 1985 hadde nok stått i rekordbøkene til den dag i dag. Skutt i Nord-Kalahari, med hornlengde på over 70 tommer. Et eksepsjonelt stort dyr.
 
Etter at Berlinmuren falt ble det etterhvert mange turer til gamlelandet Tsjekkia. Jeg fikk tidlig smak på villsvinjakt, og Afrika ble det mindre av. Noen turer ble det, og en del guidevirksomhet.
 
Det er vanskelig å se seg tilbake nå. Jeg tror at Afrika er så annerledes enn det var da jeg bodde der, at jeg ikke tør å ødelegge mine barndoms minner. Det er nok Sentral-Asia som frister mest om dagen – og kanskje en dag Kanada eller New Zealand. 

En gjest får et etterlengtet trofé; White Springbok fra Karas i Namibia. Marek og Isack (tracker) og en “skinner”.
Isack var ekte San “Bushman” fra Kalahari og den beste til å finne det vi var ute etter.

Isack og Marek. Det meste jeg kan om sporing, lærte jeg av en 16 år gammel Bushman.

Hvorfor velge Ravnø?

ravno-forside2_2048pix_2048x-circle-komprimert

EKSTREMT SLITESTERKT

UNIK KAMUFLASJE

Moderne mønster, slitesterkt, vindtett, vannavisende og pustende materiale.

DSCF4414

10 ÅRS GARANTI

10 ÅRS GARANTI

Du skal være trygg på at du har et Ravnøprodukt i mange år fremover.

img_3002_2048x-circle-komprimert

MADE IN EUROPE

MADE BY FRIENDS

Alle våre produkter er laget i Europa eller europeiske fabrikker i asia.